USA drukner i gjeld

Tyskland, Japan og Frankrike har allerede rapportert fornyet vekst i sine økonomier. Og finanspressen spekulerer i at den finansielle krisen nå er overstått. Dette gjenspeiles også på børsene verden over, som har steget med omtrent 50% siden lavpunktet i vår.

Men spørsmålet gjenstår om denne veksten er reell og bærekraftig, all den tid den i hovedsak er bygget på offentlig stimulus og mer gjeld i et system som allerede vaklet under en gjeldsbyrde uten sidestykke kanskje i historien.

Den Amerikanske regjeringen la i dag frem sitt foreløpige anslag på det statlige budsjettunderskuddet i år. Og det er ikke akkurat lystig lesning. I kjølvannet av finanskrisen høsten 2008 har ikke bare utgiftene skutt i været, men skatteinngangen har også sunket betydelig.

Office of Management and Budget i Det Hvite Hus mener at årets underskudd vil stige fra $459 milliarder til $1,6 trillioner. Dette betyr at for hver krone den Amerikanske Regjeringen nå bruker så er rundt 50 øre lånte penger. Og utsiktene for neste år er ikke stort lysere.

Dette vil føre til en rask økning i den allerede betydelige Amerikanske statsgjelden. Per i dag står den på $11,7 trillioner, ikke medregnet diverse garantier til banksystemet og gjeldsbyrder fra de nasjonaliserte husbankgigantenennie Mae og Freddie Mac. USAs brutto nasjonalprodukt for 2008 var $14,3 trillioner, hvilket nå sannsynligvis er i ferd med å krype ned på 13-tallet. Finansminister Timothy Geithner bad for kort tid siden Kongressen om å heve taket på offentlig gjeld fra nåværende $12,1 trillioner, da det er anslått staten ellers ville gått tom for midler i oktober. Dette betyr at landet nå nærmer seg den psykologisk viktige grensen hvor statsgjelden overstiger 100% av brutto nasjonalprodukt, den samlede verdien av alle verdier som skapes i landet i løpet av et år.

De fleste økonomer er i dag av den mening at den enorme økningen i offentlige utgifter var nødvendig og reddet banksystemet fra en fullstendig kollaps. Men en liten gruppe økonomer, blant dem mange som opprinnelig spådde krisen, stiller spørsmål ved om en krise som skyldtes for mye gjeld faktisk kan kureres med mer av det samme.

Klikk for større bilde

Denne gruppen er av den mening at de grunnleggende problemene i økonomien aldri ble rettet på. Selv om den offentlige gjelden i USA, og andre Vestlige land, i seg selv var skremmende nok, så ble den krisen som begynte med de nå så berømte sub-prime huslånene i USA utløst av privat gjeldsbyrde. Som man kan se på grafen til høyre nådde gjelden i privat sektor som prosent av brutto nasjonalprodukt et nivå som langt overstiger den gjeldsbyrden man så under Den Store Depresjonen på 1930-tallet.

Dette i tur sparket bena under bankene, som selv drev store spekulasjoner med lånte midler. Finansbanker som Bear Stearns opererte med en såkalt "giring" på 80 til 1, dvs. at de satset på å gjøre stor gevinst på små bevegelser i verdipapirkurser ved å mangedoble summen de satset via lånte penger. Resultatet var at selv en liten nedgang (og nedgangen var ikke liten) ikke bare utslettet summen de satset, men i de fleste tilfeller tok med seg hele bankens egenkapital, og mer til.

Det er nå åpenbart at omtrent alle de store Amerikanske bankene, og også en god del utenlandske giganter i realiteten var konkurs. Men frykten på politisk hold var at å la dette skje ville utløse noe i nærheten av økonomisk Ragnarok. I tillegg ville dette utslettet formuene til mange av landets rikeste og mest innflytelsesrike mennesker. Og dette er mennesker som finansierer politikernes valgkampanjer, og ofte deres lukrative karriere etter politikken.

Banker som Citigroup, Bank of America, J.P.Morgan og, ikke minst Goldman Sachs ble betegnet som "too big to fail", for store til å ofres. Staten begynte via flere tiltak å sluse penger inn i finansnæringen. Det man i virkeligheten gjorde var å overføre privat gjeld til det offentlige og skattebetaleren.

Det er umulig å si nøyaktig hvor stor offentlig gjeld kan vokse seg før obligasjonsmarkedet nekter å være med på å finansiere den. Om man fikk en ny sterk og vedvarende vekst i økonomien kunne man teoretisk sett oppleve at gjelden som prosent av brutto nasjonalprodukt til og med begynte å krympe. Men når man tar i betraktning at 70% av veksten i Amerikanske økonomien har bestått av privat forbruk, og at den jevne forbruker ikke har opplevd reallønnsvekst de siste par tiårene, og i tillegg stadig er like nedsyltet i gjeld, så kan man spørre seg hvor sporen til en slik økonomisk vekst kan finnes i overskuelig fremtid.